walking on broken glass

21lqus1

dscn4320



Hva fa n da

so sorry

afilmatonement972768a
ph. google bildesøk: om forlatelse

Unnskyld

Det var ikke bladene, og det var heller ikke den skitne snøen,
ikke alle bøkene de måtte lese, ikke alle filmene de så (var det bare henne de gjorde inntrykk på?), det var ikke ordene som satt i halsen eller frykten, panikken som satt i magen, som truet med å ta over når alt liknet for mye på før. Ikke faktum at hun aldri ble fornøyd. Ikke sko, kåper, kulde. Det var ikke det unevnelige.
Det var liksom ingenting.

It's in the ABC of growing up

Det er høst, og i drømmen vandrer jeg rundt i gult løv og folketomme gater. Det er kaldt, klart og fargerikt. Det er å pakke seg inn i ull fra topp til tå og deretter gå i timer og timer uten å bli kald. Drømmen er så svevende og konkret, og full av lengsel. Jeg er nattevandreren en sen høstkveld. Røde kinn og rød nese og resten er så pakket inn at det ikke synes.

Det er høst, og jeg kan igjen pakke meg inn i lag på lag, i ull og store gensere med frisk lukt og høstfølelse. Jeg kan igjen gå til skolen halvveis i koma, og være stressa over alt for mye å gjøre på alt for kort tid. Jeg kan igjen stresse over lekser og trening og framtidsdrømmer, og skyve fortiden vekk og bakover. Løpe fra den med gjøremål og blanke trøtte øyne i høstløvet, høstmørket. Jeg kan igjen se bakover, og være glad, sjeleglad, over at jeg ikke er der lenger. Jeg har kommet meg videre. Det var vanskelig og vondt og jeg er ikke ute av det enda, men når jeg ser på hvor jeg er i forhold til hvor jeg var, føles det nesten som om det er gjort. Jeg er ute av det. Puh.

Samtidig lurer jeg litt på om jeg er en av de so-called kreative sjelene som kun er kreative når de har det jævelig og alt er fælt og verden går under og det er synd på meg og sånt

Jeg kan i hvert fall ikke finne den igjen, da.

21lqus1

host

ph. 1 huskerikke, ph. 2 herfra

ni pratar om framtiden som om den faktisk finns

bilde005
-
Panikk.
Panikk når jeg finner ut at studiet jeg vil inn på til neste år ikke har 5,2 som snitt, men 5,4.
Panikk over at jeg kanskje må ta et eller flere jobbår, i steden for å gå rett på studiene.
Panikk over at jeg kanskje må ta opp 3 eller 4 fag til våren, i steden for 1.
Panikk over at jeg ikke nødvendigvis vet hvor jeg er om 1 år. Det var ikke planen å mangle en plan.
Panikk over at jeg må være så flink, når jeg føler meg så jævlig dårlig i alt.
Panikk som legger seg over og rundt meg som et lufttett teppe. Som gir meg vondt i magen, tårer i øynene, sviende kulde i brystet og destruktive tanker. Og jeg vet jeg ikke må stresse, i hvert fall ikke så mye som jeg gjør, men faen heller, jeg har mine grunner.

+
I morgen er historieprøva over. 
Om 2 dager er det høstferie.
I høstferien blir det lesing og jobbing. Og en dag i Oslo med mamma.
Jeg har bestemt meg for å prøve å begynne å sove 8 timer hver natt.

when you were young



dscn4270

dscn4291

dscn4320

dscn4334

dscn4370

dscn4377

dscn4400



My god. Dette er sånn ca 1 år siden nå. Og det er jeg egentlig ganske glad for at det er.

Jeg lurte litt på hvorfor jeg aldri ser på slike bilder som det her, og hvorfor jeg aldri egentlig helt tenker på fortiden. Nå husker jeg. Det sparer meg for en hel masse ekkel følelse i magen, kvalme i brystet, håpløshet og trang til å snu verden ryggen og forsvinne. Helt.

asentencewithoutspaces

Det er forholdet til seg selv som er det vanskeligste. Det å faktisk kunne se seg i speilet, uten å få en tung følelse i magen, uten å få enda mer lyst til å løpe hjem og gjemme seg under dyna. Uten å miste matlysten, og uten å føle trang til å springe på do og henge over doskåla. Det er det som er så vanskelig.
Når du er noe annet enn du vil være. Når du vil være noe annet enn du er. Hvordan henger du da sammen? Er alle fullstendig overensstemt med seg selv om hvem de er og hvordan de daglig formidler hvem de er til omverdenen? Er det bare jeg som har dager der jeg ikke kan se meg i speilet eller i øynene, vet jeg burde holde kjeft men ikke klarer, der ting går alt for fort og jeg kommer hjem med vondt i øynene, tomt hode, og apati som ironisk nok gjør meg nesten manisk? Er det bare jeg som ikke klarer å godta mindre enn perfekt, og hater meg selv både for å i det hele tatt kunne tenke tanken om at jeg (JEG) skulle kunne være perfekt, og også fordi jeg er så langt fra. Så uendelig langt fra, og alle andre befinner seg så uendelig nærme.
Skrike gråte banne slå knuse skrike
Nei nei nei nei nei nei

Fuck sensuren forsvinner jo

303807iamatrshyjohnlennon007

picture; lookbook.nu

Individer/individualisme

Du går, men du tar meg ikke igjen. Selv om du løper. Jeg fryser, og du tuller meg inn i skjerfet ditt, men det gir ikke varme. Ikke til meg. Du kjøper mat, og jeg spiser, men jeg blir ikke mett. Du ser på meg, og jeg ser på deg, og tilsammen stirrer vi oss selv kjølig i øynene. Hvem har gjemt lidenskapen? Du ler, jeg ler, vi ler sammen, men jeg hører bare min egen latter, og snart dør den ut. Du er rett ved siden av meg, men så snur jeg meg vekk, og da er jeg helt alene.
Som om natten aldri skulle lysne; som om dagen aldri skulle falme. Hvor hadde da melankolien funnet sted? Hvor faller tårene som forsvinner? Hvorfor kan dere ikke se en annen vei? Jeg stirrer på meg selv i speilet helt til jeg blir blind, helt til jeg ikke lenger vet hva jeg ser. Da kommer følelsen av mangel på kontroll, og jeg lukker stille øynene og angrer sårt.
Du er klar over at jeg sto rett bak deg og hørte alt du sa? Du er klar over at jeg så blikket ditt, merket det på kroppen? Jeg kler meg i svart, men det betyr ikke at jeg er noen mester i melankoli av den grunn.

Fragmentert. I oppløsning. Løse biter. Bit. For. Bit.


Hvor er jeg når jeg våkner fra dette?


k21cv6

For you I go all blind






Forklar meg; hvorfor ble det deg? Av alle de menneskene jeg møter på hver dag, så ble det deg som konstant vandrer rundt i tankene mine. Øynene dine dukker opp med en gang jeg lukker øynene, noe som resulterer i nærmest søvnløse netter med et hjerte som dunker så hardt at det gjør vondt. Nesten like vondt som det gjør å vite at du er med henne. Nesten like vondt som det gjør å vite at jeg aldri ville fått deg, uansett.
Hvorfor måtte du smile så snilt til meg og være akkurat det jeg trengte akkurat da; et nytt menneske som ikke visste noe om meg og som tok meg for den jeg var. Som ga meg øl og lo med glitrende øyne av grimasene jeg lagde da jeg drakk det, før jeg fant ut at det faktisk var ganske godt. Jeg likte ikke gutter med langt hår før jeg møtte deg. Samtalen som fløt så lett og naturlig fra første stund, latterkickene, dansingen, øyne som møttes, små smil, tilfeldige og kanskje ikke fult så tilfeldige berøringer. Ikke si at jeg bare innbilte meg det.
Så, det er deg jeg dagdrømmer om. Hadde det blitt du og jeg hadde jeg ikke brydd meg om jeg strøk i fransk og matte og om jeg mista to av mine beste venner. Men det ble ikke du og jeg, jeg strøk ikke i fransk og matte og jeg mista ikke to av mine beste venner. Og det ble ikke du og jeg.

14vllr7


15gb2vt

le love x2

somebody said that they're not much like I am

Ikke bry deg om dem, sa du. Så smilte du mens du så henne inn i øynene, som for å understreke at du var på hennes side, det var dere mot verden nå, men det skulle hun ikke bry seg om, det der med mot verden, for det var dere to nå. Og alle de andre som brydde seg om henne. Hun smilte og trakk på skuldrene, som for å si gjørjegvelikke, som for å blåse det bort, det der med hva andre tror og syns om henne. Som om det var det samme. Så snudde hun seg bort, og smilet falt som et lodd i bakken, nesten så hun skvatt, hjertet var så tungt og gjorde så vondt at hun innså at det lille smilet hun hadde klart å presse fram for deg, som hadde forandret seg til en kald, hard, kantete murstein og som hun hadde trodd hadde falt i gulvet med et dunk, egentlig hadde falt ned på hjertet hennes og knust det. Det gjorde så vondt at hun måtte svelge hardt og konsentrere seg om å puste og å holde seg oppreist. Svimmel og viljeløs fulgte hun etter deg inn i lokalet med kaffekoppen brennende i hånden og et intenst ønske om å legge seg ned på gulvet og sovne og ikke våkne opp igjen før alt var bra. Eller i hvert fall bedre. (hun hadde ingen planer om å våkne opp igjen). 

Det blomstrete sengetøyet ble langsomt vått av hennes evigvarende tårer og hun tenkte med panikk på hvordan hun kom til å se ut i morgen. Rød, hoven, forgrått. Det var umulig å skjule på sånne som henne. Men kanskje de ikke ville se forskjell. Hun var ikke sikker på om den muligheten skulle få henne i bedre eller dårligere humør. Hun konsentrerte seg om å finne ut av det, og ikke tenke på alt det andre hun hele tiden minnet seg selv på. Alt det som liksom skulle herde henne, gjøre henne sterkere, men hun hadde det vel ikke sånn her for et år siden? Hun knep øynene igjen så hardt hun kunne, prøvde å overbevise verden om at hun ikke var her, ville stryke minnet om seg selv fra sine medmenneskers bevissthet. Håpet intenst, intenst på at morgenen aldri ville komme til henne, eller i det minste at verden skulle ha glemt henne til da, så hun kunne bli her, skjult fra verden, helt til hun glemte seg selv.

Jeg vet jeg oppførte meg urettferdig mot dere, men det var den eneste måten jeg klarte meg gjennom dagene på. Jeg vet du bare prøvde å hjelpe, men jeg kunne ikke hjelpes. Jeg vet dere var bekymret for meg, men jeg ville bare at dere skulle glemme meg.

22008773

cherryblossomgirl

dreams, dreams

red15



Det er i det øyeblikket når hun akkurat våkner, når hun slår opp øynene og bare ser svart, mørke, intet, et kompakt, ugjennomtrengelig intet. Det er da følelsen griper tak i henne, det er da hjertet begynner å dunke, det er da hun fryser selv om hun ligger godt under dyna. Mørket er så kompakt og overveldende at selvom hun kniper igjen øynene og gjemmer seg under dyna, så hører hun det, hun kan føle det, kjenne det. Det er ikke slik at rommet blir mindre eller liknende klaustrofobiske opplevelser; nei, det er bare det at i steden for oksygen blir rommet fylt av noe tyktflytende svart som gir et helt ekstremt press, fysisk. Den livsviktige gassen blir forvandlet til noe som har den rake motsatte effekten. Hun kan kjenne det går inn i ørene og nese og inn til hjernen og spiser den opp. Det går ned til hjertet og magen og overtar, slik at hun blir liggende igjen som kun et hvitt, tomt skall med en udefinerbar svart masse i form av tomhet og mørke innvendig. Det er når hun ligger der, tom, kraftløs og uten pust at tanken, følelsen slår ned i henne (for hun klarer aldri helt å bestemme seg for om det er en tanke eller en følelse det er). Den forbudte tanken som hun aldri, aldri kan tenke utenom de gangene, og da kun fordi hun ikke har noe valg, hun er tom og uten mulighet og styrke til å skyve den vekk. Hun tenker: det var ikke sånn her det skulle bli.


Les mer i arkivet » November 2009 » Oktober 2009 » September 2009
hits